«Denne biografien er kort eller mangelfull»

Morfar har brun skjorte og jernkors i knapphullet. Han har skit­ten hjelm og sølete støvler. Han klemmer meg slik han pleide å klemme meg – altfor hardt. Jeg vet jeg må spørre ham om krigen, men jeg greier det ikke. Jeg er for glad for å se ham. Jeg gråter mot SS-uniformen hans.

Hver gang jeg våkner fra denne drømmen, er jeg frustrert. Hvorfor får jeg ikke til å spørre ham om krigen?

Jeg fant ut at morfar var nasjonalsosialist ved å google meg selv. Jeg gjorde et søk der jeg inkluderte pikenavnet mitt, «Tjøstland». Jeg fikk opp en Wikipedia-artikkel med tittelen «Per Pedersen Tjøstland». Artikkelen var svært kort. Det stod:

Per Asbjørn Pedersen Tjøstland (født 27. februar 1918) fra gården Tjøstheim på Fister i Rogaland, død 14. desember 2004 i Stavanger, var siste redaktør av Germanske SS Norges avis «Germaneren» under andre verdenskrig. Han var gift med Gerd Ingebjørg Essen og hadde seks barn.

Under stod det: «Denne biografien er dessverre kort eller mangel­full, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.»

Jeg fant Wikipedia-artikkelen i 2008. Siden da har jeg jobbet med denne boken. Jeg var først ikke klar over at det skulle bli en bok. Det første halvannet året var jeg primært opptatt av å nett­opp utvide Wikipedia-artikkelen. Jeg ville vite mer enn de få set­ningene jeg fant på Internett. Jeg ville finne svar. Jeg visste ikke at svaret jeg kom til å finne ville tvinge meg til å skrive det ned. Jeg visste ikke at teksten kom til å bli lang. Da jeg begynte å lete etter svar, var jeg 21 år. Jeg var like gammel som morfar var det året Tyskland begynte å annektere landområdene rundt seg og forbe­redte seg på angrepet på Polen. Jeg avslutter denne teksten som 27-åring. Jeg er like gammel som morfar var da han ble arrestert i 1945, mistenkt for landssvik. Mens jeg er blitt eldre, har språket mitt og svaret mitt forandret seg. I skrivende stund, 2014, er det ti år siden morfar døde. Jeg har brukt seks av dem på denne kom­binasjonen av sorgarbeid, gravearbeid og skrive­arbeid. I morfars begravelse nevnte ingen andre verdens­krig med et ord. Dette er min tilleggs-elegi.

Jeg hadde ikke hørt mye om morfars ideologiske fortid før han døde. Moren min hadde sagt at han hadde «havnet på feil side» under krigen. Jeg hadde ikke tenkt over hva det betydde, men antok at hun mente at han hadde vært begeistret for Vidkun Quisling på et uheldig tidspunkt i norgeshistorien. Wikipedia-artikkelen anty­det imidlertid at morfar hadde spilt en aktiv rolle. For at modera­torene på Wikipedia skal la en kort, mangelfull biografi om noen bli stående, må de ha gjort noe mer bemerkelsesverdig enn å betale medlemskontingent i Nasjonal Samling. Dermed reiste Wikipe­dia-artikkelen flere spørsmål enn den besvarte: Hva var German­ske SS Norge? Hva slags blad var Germaneren? Den høsten for seks år siden begynte jeg å stille familien min vanskelige spørsmål. Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over om norske SS-menn. Og jeg begynte å drømme om morfar nesten hver eneste natt.

I begynnelsen famlet jeg etter svar på tilfeldige steder på nettet. Jeg er litteraturviter, ikke historiker. For meg var andre verdens­krig først og fremst grunnen til at Peter, Susan, Edmund og Lucy Pevensie ble sendt på landet og fant Narnia i den andre enden av klesskapet. Alt jeg hadde av historiekunnskap kom fra skoletiden, og der hadde undervisningen vært fokusert på de norske heltene – ikke de norske skurkene. Jeg laget meg kontoer på en serie sus­pekte, heller høyre-orienterte fora på nettet der folk snakket om frontkjempere. Jeg stilte dumme spørsmål og fikk dummere svar. Jeg fant faglig fotfeste ved en tilfeldighet.

I 2009 begynte jeg på Aschehougs sakprosaskole, ledet av Ivo de Figueiredo. En av foreleserne på skolen var historiker og forfat­ter Terje Emberland, seniorforsker ved Holocaustsenteret. På det tidspunktet jeg traff ham, ledet han et forskningsprosjekt om nor­ske frivillige på Østfronten. Etter første del av Emberlands fore­drag gikk jeg bort til ham i pausen. Samtalen vår gikk som følger:

Ida: Unnskyld …? Du vet ikke tilfeldigvis noe om Per Peder­sen Tjøstland, vel?

Terje Emberland: Hah! Vil du vite hvilket skonummer han brukte? Jo, jeg skal si deg jeg vet hvem han var.

Ida: Du skjønner, han var morfaren min.

Terje Emberland: Jøsses! La meg se – hvem er du barn av da? For den første datteren hans, hun het …

Sånn fortsatte samtalen. Terje hadde ikke bare informasjon. Han visste mer om morfar enn jeg gjorde selv. Plutselig hadde jeg en liste over bøker jeg burde lese, navn på folk jeg kunne spørre, og en minnepinne med det viktigste av alt: alle utgavene av Germa­neren på PDF, fra 1942 til 1945.

På sakprosaskolen ble jeg også eksponert for et annet verk i norsk sakprosakanon: Fars krig av Bjørn Westlie. Ivo de Figuei­redo brukte boken aktivt når han skulle demonstrere ulike måter å skrive personlig sakprosa på. Jeg skaffet meg et eksemplar og fikk sjokk: Westlies bok handler om faren hans, som var norsk frivillig på Østfronten i perioden 1941–1942. Når Westlie skal gi bakgrunn og tekstur til skildringen av farens opplæring og tid ved fronten, siterer han krigsreporter Per Pedersen. Morfar. Mens jeg ikke hadde visst at morfar hadde vært frontkjemper overhodet, var han en person man siterte i bøker om denne berømmelige krigen. Jeg følte meg en blanding av skremt, snytt og stolt. Jeg skulle visst dette før offentligheten gjorde det. Ikke etterpå.

Da Terje Emberland introduserte meg for Bjørn Westlie sene­re samme år, behandlet han meg som om jeg var et historisk funn.

Terje Emberland: Bjørn! Bjørn! Vet du hvem dette her er? Gjett’a!

Bjørn Westlie: Haha, jeg aner ikke.

Terje Emberland: Det er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland!

Terje Emberland dyttet meg frem, og Bjørn Westlie tok min hånd i begge sine. Tenk at han skulle få møte en ekte etterkommer etter Per Pedersen! Familien min var så godt som hemmelig og umulig å få i tale, forklarte Westlie meg. Han hadde villet skrive mer om morfar i den siste boken sin om norske krigsreportere, men det krevde tettere familiekontakt. Familien min hadde ikke villet snakke med ham.

Denne lille passiaren fikk meg til å kjenne på absurditeten ved uvitenheten min. Det var riktignok bare et lite segment med sær­deles spesialiserte forskere som visste hvem morfar var, men det var rart at min familiehemmelighet var en del av noens yrkes­hverdag. Jeg hadde aldri forsøkt å snakke med familien min om morfar og krigen. Det hadde imidlertid historikerne. Jeg forsøkte å stjele litt av yrkeshverdagen deres. Jeg lot Terje og Bjørn lede meg inn i en verden der man tilbragte timevis på Nasjonalbi­blioteket og Riksarkivet. Terje Emberland var ekstremt viktig i prosessen, fordi han var faglig besatt av noe av det jeg lurte mest på: Javel, så hadde morfar vært redaktør for den ideologiske uke­avisen til Germanske SS Norge. Men hva var GSSN? Og hva var egentlig SS?

På den annen side var ikke historikernes arbeidsmetoder eller lit­teraturtips like nyttige i den følelsesmessige prosessen jeg gikk inn i. Da jeg oppdaget at morfar hadde vært SS-mann, gikk ver­densbildet mitt i oppløsning. Det skulle så lite til; bare noen få setninger med tekst på Internett var nok.

Du skjønner – jeg elsket besteforeldrene mine. Hvis noen dagen før det skjebnesvangre Google-søket hadde bedt meg om å lage en liste over verdens snilleste mennesker, ville jeg ha plas­sert morfar og mormor øverst. Når jeg henter frem de lykkeligste minnene fra oppveksten min, er morfar alltid hovedpersonen. Etter at jeg fikk vite at morfar hadde vært nasjonalsosialist, ble disse minnene grumset til av en visjon av en ung mann som hevet høyrearmen til Sieg Heil. Jeg ble fysisk dårlig. Jeg slet med to mot­stridende impulser: På den ene siden ville jeg vite alt. Jeg ville følge etter historikerne og få klarhet. På den andre siden ville jeg gjerne avskrive alt om morfar og krigen som løgn. Da kunne jeg få Wikipedia-artikkelen slettet og være ferdig med de vanskelige spørsmålene én gang for alle.

Men Wikipedia-moderatorene lot meg ikke slippe unna så lett. Jeg gjorde dem oppmerksom på at artikkelen om morfar manglet kilder. I noen deilige timer stod det «trenger referanse» bak påstanden om Per Pedersen Tjøstland og Germaneren. Så fant en av de historieinteresserte natteravnene kilden de trengte, i en bok på Nasjonalbiblioteket. Slik begynte prosessen med å gi opp verdensbildet mitt, én del om gangen. Jeg måtte endre oppfatning om familien min, og jeg måtte endre oppfatning om selve krigen.

For å forstå hva Germanske SS Norge var, måtte jeg gi slipp på Krigen slik den så ut i hodet mitt. Jeg vokste opp på 1990-tallet. Jeg tilhører en generasjon der andre verdenskrig er en populær­kulturell referanse på lik linje med Star Wars. Moren min er født i 1950, i et Norge der hermetisk frukt var en luksusvare, der krigen var like nær henne som Berlinmuren var for meg. Jeg er født i et Norge der krigen er et tema for actionfilmer, dataspill og humor­programmer, der nazister er Caps Lock-misbrukende tapere som breier seg i Dagbladets kommentarfelt. Krigen jeg vokste opp med, hadde gått fra å være et historisk faktum til å bli en fortelling alle kunne utenat. Det var ikke noen norske frontkjempere i den fortellingen. Det var heller ingen norsk SS-avdeling. Det betydde at jeg måtte lage plass til SS-morfar to steder: i familiehistorien min og i norgeshistorien min.

Jeg gikk i første klasse 8. mai 1995. Barneskolen min marker-­te at det var femti år siden krigens slutt med en andre verdens­krigs-dag. Alle elevene skulle kle seg ut i 1940-tallsklær. Det kom gamle damer fra Bondekvinnelaget og tilbredte krigsmat vi fikk smake på – barkebrød, sagovelling og kålrotbiff stekt i tran. Min barndoms krig var stramme fletter, ullskjørt som klødde og følel­sen av å gulpe tran mens rektor holdt tale om modige motstands­menn og dydige, sparsommelige bygdefolk som hadde hatet de tyske okkupantene. Min barndoms krig var et eventyr der alles besteforeldre var helter, et eventyr de voksne rundt oss hadde behov for å minnes gjennom ritualer og taler. Som voksen skjøn­ner jeg at heltehistoriene var et selvbedrag for å slippe å snakke om den grumsete fortiden bygda jeg vokste opp i, faktisk har. Den skarpeste svingen i bygda heter «Hitlersvingen» fordi kommunen hadde vunnet anbudet på granitt til Hitlers seiersmonument. Mange av de såkalte heltene tjente gode penger på okkupasjonen. Bygda trengte ikke bare heltehistoriene for å huske noe storartet, men for å glemme noe ubehagelig.

Første gang jeg hørte om Hitlersvingen, opplevde jeg bygdas krigsmarkeringer som hykleriske. Det var før jeg fikk noe ube­hagelig å glemme selv. Å erkjenne at morfar ikke var en del av heltehistorien om krigen, føltes som å melde seg ut av Norge. Og det morfar hadde vært med på, skulle vise seg å være langt verre enn å selge granitt fra Hitlersvingen. Germanske SS Norge passet ikke inn i krigsfortellingen jeg var vokst opp med. Det var ukjent – og verre. Krigen fra skoletiden hadde et Norge som hadde tre hovedpersoner: tyske soldater, landssvikende NS-folk og modi­ge motstandsfolk. Enten fulgte du Quisling og samarbeidet med okkupasjonsmakten, eller så gikk du med ulovlige aviser gjemt i de lange underbuksene dine og heiet på Gunnar Sønsteby. Alle heltehistoriene fra skoletiden handlet om besteforeldre som måt­te rømme til Sverige, besteforeldre med ulovlige radioer i hønse­huset, besteforeldre på Grini. Når folkemordet eller den nasjonal­sosialistiske ideologien kom opp, hadde det aldri noe med Norge å gjøre. De virkelig onde nazistene som stuet barn i godstog til konsentrasjonsleirene og knuste vinduene til jødiske butikkeiere, var elementer i fortellingen om Tyskland. På skolen befant de seg i et separat sidespor: Det var et tema som fikk de voksne til å snakke dempet og lese høyt fra Anne Franks dagbok, ikke til å trekke ned verdenskartet.

Slik vokste jeg opp med fortellingen om to kriger: En krig med norske helter og en separat krig der Holocaust foregikk. German­ske SS Norge bandt de to krigene sammen til én krig. SS hadde begynt som Hitlers livgarde, men var under Heinrich Himmlers ledelse blitt en av Det tredje rikets mektigste organisasjoner. Det er viktig å forstå at SS var den mest totalitære, den mest nasjonal­sosialistiske og den mest ekstreme av alle de ulike grupperingene i Hitlers Tyskland. Det var ikke en hær eller en medlemsorga­nisasjon, det var en krigerorden av ideologiske elitesoldater. Den hadde hovedansvaret for ledelse og utførelse av folkemordet og de andre krigsforbrytelsene.

Morfar hadde ikke bare vært NS-medlem. Han hadde vært SS-mann. Tidsskriftet han jobbet i som journalist og redaktør, Germaneren, var den norske SS-avdelingens ideologiske ukeavis. Hvis vi setter den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Norge på en høyre–venstre-akse, hadde jeg forventet at morfar skulle befinne seg i nasjonalsosialismens sedate sentrum. I realiteten befant han seg lengst ute på den ekstreme fløyen. Noen har spurt meg hvor­for akkurat denne oppdagelsen var så viktig for meg; hovedpoen­get var at morfar var nasjonalsosialist. Det var vel ett fett hva slags ideologisk sjattering av nasjonalsosialist han var?

En av grunnene til at jeg er opptatt av dette, er at jeg har erfaring fra politikken selv – fra ytre venstre. Der en forarget Frp-velger ser «sosialister» fra Sigurd Allern til Sigbjørn John­sen, vet jeg at det finnes dype, politiske forskjeller og krangler som har pågått i tredve år. Slik var det også på ytre høyre mens ytre høyre var stort nok og politisk viktig nok. Da morfar gikk fra å ha vært «på feil side» til å bli redaktør i Germaneren, var det en like stor forskyvning som om noen skulle gått fra å være pas­sivt medlem i fagforbundet Handel og Kontor til å bli redaktør i AKPs ideologiske tidsskrift Røde fane. Det er for øvrig en dvask og utilstrekkelig sammenligning: Norsk venstreside har ikke hatt noe som er ekstremt nok til å sammenlignes med Germanske SS Norge. Historikerne har brukt 2000-tallet til å spekulere på om AKP kanskje drev med våpentrening. I GSSN hadde storparten av medlemmene vært med på ideologisk krigføring og folkemord på Østfronten før de begynte det politiske arbeidet i Norge. Og en del av det såkalt sivile, politiske arbeidet deres bestod i å bistå det nazifiserte politiet i arrestasjonen og utsendelsen av de norske jødene. La oss se nærmere på hvordan denne ekstreme, totalitære organisasjonen var skrudd sammen:

SS hadde både en politiavdeling, en militæravdeling og en sivil avdeling. Felles var at medlemmene ble rekruttert etter nasjonal­sosialistiske prinsipper. Mens alle tyske menn kunne være en del av Wehrmacht, den vanlige tyske hæren, måtte du kunne doku­mentere både rasemessig herkomst og bestå en serie fysiske tester for å bli SS-mann. En av Himmlers ideologiske kjernesaker var at den germanske rasen, ikke den tyske befolkningen, var overlegen alle andre folkeslag, fra franskmenn til slavere. I Himmlers for­ståelse var nordmenn, svensker, dansker, nederlendere og tyske­re alle samme biologiske «folk»: De var germanere. Da Tyskland okkuperte Nederland, opprettet Himmler en germansk SS-avde­ling for de av nederlenderne som var germanske nok. Germanske SS Norge var forsøket på å gjøre det samme i Norge. GSSN var først og fremst en sivil organisasjon, der målet var å bygge en germansk elite som skulle overta viktige posisjoner i samfunnet etter krigens slutt. De skulle utgjøre en blanding av politi og mil­litærvesen, med de indre rasefiendene som hovedmål. Storparten av medlemmene i Germanske SS Norge hadde først vært med­lemmer av den millitære delen av SS. Morfar var en av dem. Han ble først medlem i Germanske SS Norge etter at han hadde vært frivillig i Waffen-SS på Østfronten.

Morfar var frontkjemper i 5. SS Panzer-Division «Wiking» fra 1941 til 1943. Han var med på invasjonen av Sovjet fra dag én, som en del av det håpløse felttoget ved navn «Operasjon Bar­barossa». Jeg forstod raskt at det også betydde at han var front­kjemper på det tidspunktet da den blodigste og mest forferdelige delen av folkemordet fant sted. Han var ikke bare ideologisk over­bevist og ekstrem. Han var krigsforbryter.

Tiden som journalist og redaktør i Germaneren betydde også at han var en aktiv del av tyskernes propagandaapparat. Han skrev om en grufull del av norgeshistorien han selv hadde vært med på – tiden som norsk frivillig på Østfronten. Det viste seg at nettopp tiden på Østfronten var morfars viktigste litterære motiv: Hovedverket hans var en føljetong basert på en planlagt roman om norske frontkjempere. Den ble trykket i Germaneren i 1944 og i Munin våren 1945. Boken var planlagt utgitt i 1946. Det ble ikke noe av. Tittelen skulle være «På Wikingtokt: Med Divisjon Wiking fra Lublin til Kaukasus».

Fordi morfar skrev, har jeg fått muligheten til å bli kjent med ham slik leserne hans kjente ham. Mens andre må grave opp brev og dagboksnotater for å få lese sine kjæres tanker om krigen i førsteperson, har jeg hatt rikelig tilgang. Morfar skrev mye, og mange av tekstene hans var meningstette, polemiske brannfakler. Mens jeg leste, ble jeg kjent med opinionsdanneren morfar, enten jeg ville eller ei.

Men tekstene skapte også en kløft i hjernen min: Jeg begyn­te å operere med en morfar-Per og en SS-Per jeg ikke greide å slå sammen til én person. For å vise dette skillet bruker jeg ulikt navn på dem i denne teksten. «Per» er den unge gutten fra Fister, gutten som forelsket seg i henne som skulle bli min mormor. «Per Pedersen» er frontkjemper, skribent og redaktør. «Per Tjøstland» er min mors far, den voksne mannen i årene etter krigen. «Mor­far» er min bestefar slik jeg husker ham. Jeg skiller dem for å indi­kere hvor jeg har kildene mine fra: Når jeg skriver om lille-Per og Per Tjøstland, bygger jeg primært på min mors fortellinger om sin far. Når jeg skriver om Per Pedersen, bruker jeg de historis­ke kildene jeg har til rådighet, samt Pedersens egne tekster. Når jeg skriver om morfar, bruker jeg mine egne minner. Jeg skiller dem også for å greie å håndtere stoffet emosjonelt. Jeg trenger muligheten til å holde SS-morfaren på en armlengdes avstand, og å bruke etternavnet hans har vært den mest logiske måten å gjøre det på.

Mens jeg leser tekstene til denne Per Pedersen som ble min mors far, drømmer jeg om morfar. Jeg drømmer at han ringer og spør hvordan det går med skrivingen. «Er Aschehoug et hyggelig forlag? Hvor langt har du skrevet til nå?» Han ville også skrive bok, sier han. Jeg prøver å spørre ham om idelogien til Per Peder­sen, om Germanske SS Norge og jødene. Jeg klarer det ikke. «Vil du at jeg skal skrive et forord til boken din?» spør han. «Ja,» sier jeg. «Ja, det vil jeg gjerne.» Selv i drømme vet jeg at jeg skriver om ting morfar ikke ville at familien hans skulle vite. Jeg vil ha bekreftelse fra ham. Jeg vil at han skal like det jeg skriver.

«Kan du ikke bruke et annet ord enn familiehemmelighet?» spør mamma etter å ha lest manuset første gang. «Det er ikke nødvendigvis hemmelig selv om ingen snakker om det. Jeg ville ha snakket om det hvis noen hadde spurt meg.» Jeg spør søsteren min om hun opplevde morfars krigsdeltagelse som en hemmelig­het. Hun ler. «Det var hemmelig, ja.» Hun forteller meg at da jeg sendte Wikipedia-artikkelen til familien på e-post, trodde hun at jeg var blitt psykotisk. «Det virket mer sannsynlig at du hallu­sinerte enn at morfar var nazist,» forteller hun. «Jeg hadde aldri hørt om det overhodet.» Men kanskje er det nettopp slik at vi ikke vet at hemmelighetene våre er hemmeligheter før noen begynner å snakke om dem?

Første gang moren min og jeg snakket om morfar og krigen, gikk det ikke spesielt bra. «Kan du ikke la pappa hvile i fred?» spurte mamma. Hun hørtes fortvilet og desperat ut. Jeg måtte gi telefonen til kjæresten min fordi jeg ikke klarte å snakke med henne lenger. «Det er en privatsak! Ikke grav i det!» Det var sik­kert lite strategisk av meg å sende familien en e-post med Wiki­pedia-artikkelen jeg hadde funnet. Jeg sendte lenken til alle tan­tene, fetterne og kusinene mine med et enkelt spørsmål: «Vet dere noe om dette?» Jeg har tyve søskenbarn og fem tanter. Jeg fikk ett svar. Alle andre var tause. Så ringte mamma og var fra seg. Pers krigsdeltagelse var så privat at bare det å dele lenken i en lukket melding var provoserende.

Men SS-mannen Per Pedersen hadde ikke oppført seg som om meningene hans var en privatsak. Olav Bogen skriver i innled­ningen til masteroppgaven sin om Germanske SS Norge at han ikke vil navngi frontkjempere med mindre de allerede er offentli­ge personer, «som Per Imerslund og Per Pedersen Tjøstland». Per Imerslund var den nasjonalsosialistiske bev­egelsens svar på Lars Monsen, en mediepersonlighet som var opptatt av å «skrive sitt liv». Selv om morfars krigsdeltagelse var privat for min familie, var den ikke privat for historikerne. SS-mannen Per Pedersen var en kulturarbeider i medie­off­entligheten fra 1943 til 1945. Hvis ikke Tyskland hadde tapt krigen, ville han ha fortsatt å være en del av det okkuperte Norges kulturliv. Morfar hadde «oppsøkt offentlighetens søkelys», som det står i Vær Varsom-plakaten. Samtidig var ikke Per Pedersen den mannen familien min kjente i årene etter krigen. Onkelen min på farssiden beskrev morfar som «stille, svært tilbaketrukket, nærmest en mystiker». Kontrasten mellom den høylytte kommentarjournalisten og den svært tilba­ketrukne mannen gjør det vanskeligere å skrive om ham. Hvilken del av mennesket skal jeg ta mest hensyn til?

Det er ikke bare jeg som har kjent på forskjellen mellom den offentlige Per og den tilbaketrukne Per. Selv om moren min først reagerte med sinne da jeg tok opp temaet, er jeg ikke den eneste i familien som har hatt et behov for å skrive om ham. For hvem var det som hadde skrevet Wikipedia-artikkelen om morfar? Nett­opp moren min. Teksten hennes hadde bare manglet én liten, men vesentlig setning – den om Germaneren og Germanske SS Norge. Den var blitt lagt til senere av en his­torieinteressert wiki­pedianer. Sånn sett fungerte Wikipedia-artikkelen hennes som en opprivende og forsonende kraft på én gang. Jeg er blitt kjent med moren min på nytt gjennom skriveprosessen den lille teksten hennes satte i gang.

«Hvorfor skrev du en Wikipedia-artikkel om morfar?» spør jeg mamma.

«Det var en liste på Wikipedia over norske frontkjempere, og jeg fant far der,» svarer hun. «Flere av de andre navnene hadde Wikipedia-artikler fra før av, så da laget jeg en om ham også.»

«Men du skrev jo ikke noe om hvorfor han var leksikonrele­vant?» spør jeg.

«Nei ... nei, jeg gjorde ikke det,» sier mamma. «Jeg skrev bare det viktigste. Hvor han var født og hvem han var gift med.»

«Du skrev det som var det viktigste for deg?»

«Ja, det viktigste for meg.»

På en måte ville moren min at folk skulle få vite hvem faren hennes var. Samtidig ville hun helst kamuflere grunnen til at folk burde vite det.

Jeg forstår henne. Jeg veksler mellom å ville beskytte Per og å være sint på ham. Jeg har vært sint fordi han ikke kan svare meg. Jeg skulle ønske jeg kunne tatt de ideologiske tekstene hans med til ham, og at jeg kunne pekt på de antisemittiske partiene og spurt: «Mente du virkelig dette? Hva er det som feiler deg?» Jeg har et behov for å beskytte ham som egentlig er et forkledd behov for å beskytte meg selv. Hver dag spør jeg meg selv: «Vil jeg egent­lig vite dette?» og: «Ville morfar syntes det var greit at jeg spurte om dette?» Helst ville jeg hatt en godkjenning fra det hinsidige.

Derfor er drømmene mine blitt viktige. Jeg tror ikke at drøm­mer kommer fra et annet sted enn hjernen vår, men morfar trodde at de gjorde det. Hadde vi byttet plass, ville han ha tolket drømmene mine som et klarsignal. Jeg har bestemt meg for at det får være godt nok for meg også. Alle Pers tekster tyder på at han så på seg selv som forfatter først, og frontkjemper og nasjonalso­sialist siden. Er det noen som ville forstått hva det betyr å måtte skrive om noe, ville det vært ham. Jeg tror ikke han hadde «lyst» til å skrive om hvordan det var å være soldat på Østfronten. Jeg tror Østfronten holdt ham våken om natten til han satte seg ved skrivemaskinen. Han ville også forstått at jeg ikke skriver denne boken med glede.

Det var mye vondt i oppveksten min. Da jeg flyttet for meg selv og begynte å studere, var hjernen min var full av et mør­ke jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Jeg tilbragte mye tid på psykiatrisk akuttavdeling. En av tingene jeg slet med, var følelsen av at jeg var født med et kainsmerke i pannen. Jeg følte at skjebnen hadde merket familien min på en måte som gjorde at vi aldri kom til å passe inn, at det var umulig for oss å ha det bra. Vi var forfulgte, vi var utstøtte, vi var annerledes enn alle andre. Jeg hadde en gnagende fornemmelse av å ha begått en forbrytelse jeg ikke kunne huske hva var. Da jeg fant Wikipedia-artikkelen, fikk jeg en akutt fornemmelse av å se kainsmerket mitt for første gang: Det var noe i familien min som ga oss følelsen av å være forfulgt og aldri kunne passe inn. Det hadde preget oss. Og likevel var nettopp morfar den tryggeste og mest stabile voksenpersonen i oppveksten min. Jeg har skrevet for å falle til ro med disse mot­stridende følelsene.

Jeg skriver for å falle til ro med familiehemmeligheten, for å skrive meg ut av fortrengingen: Jeg er etterkommer etter en SS-mann og krigsforbryter. En krigsforbryter jeg fortsatt elsker. Jeg skriver ikke fordi jeg vil forstå. Jeg skriver fordi dette er det nærmeste jeg kommer å snakke med de døde.